Tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms

Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var den tyske okkupasjonsmaktens evakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig. Tvangsevakueringen og de enorme ødeleggelsene som fulgte var direkte knyttet til den tyske tilbaketrekningen på nordfronten høsten 1944 (Operasjon Nordlicht). En kombinasjon av oppfordringer, skremsler og trusler skulle sette fart i en «frivillig» evakuering av befolkningen. Siden dette ikke lyktes, satte tyske okkupanter og Nasjonal Samling-regjeringen inn tvangstiltak.

Denne teksten er hentet fra Store norske leksikon.

«Mer enn 37 000 personer fra Finnmark og drøyt 12 000 personer fra Nord-Troms ble tvangsevakuert, cirka 50 000 personer i alt. Om lag 23 000 personer i Finnmark unndro seg evakuering, og det samme gjorde rundt 400 personer i Nord-Troms. En helt nøyaktig oversikt over antall tvangsevakuerte er det ikke mulig å gi.

Samtidig med at folk ble forflyttet med makt, ble også privat og offentlig eiendom ødelagt. Gårdsbruk, fiskebruk, byer, bruer – i store områder ble alle materielle verdier ødelagt eller demontert og fraktet ut av evakueringsområdet.

For mer informasjon og bilder: Evakueringsminner.no

Evakuering. Utsnitt av fotografi fra Finnmark under 2. verdenskrig. Sivilbefolkningen ble evakuert og på bildet sees barn som blir fraktet i småbåter over til det ventede britiske krigsskipet. Foto: ukjent, utlån: NTBs krigsarkiv/Digitalarkivet.

Wikipedia: «I Øst-Finnmark begynte de som hadde unndratt seg evakuering å trekke ned mot branntomtene høsten 1944, mens i Vest-Finnmark var det først mulig etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Under minerydding i Karasjok ble 22 personer drept i en eksplosjon.

Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Det var midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen, men forbudet ble ignorert i det som i praksis var en stor sivil ulydighetsaksjon. I Nordlys ble det 15. mai 1945 kunngjort forbud mot å vende tilbake: «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte.» Forbudet var fra myndighetenes side basert på faren ved minelagt områder samt ønsket om å få tid til å organisere gjenreisingen. 40 % av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde omkring 90 % av befolkningen returnert til hjemplassene. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945–1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom i gang for alvor våren 1947 og fortsatte med stor aktivitet til henimot 1960. Det tok omkring 10 år før tallet på boliger var kommet på førkrigsnivå.

For eksempel vendte befolkningen fra Loppa tilbake forsommeren 1945 til et sted der alt var ødelagt etter at de var evakuert 10. november 1944.

Pasientene fra tuberkulosesykehuset i Talvik ved Altafjorden reiste ikke tilbake, men ble værende på sykehus dels i Valdres, dels i Mo i Rana.»

——————
Forsidebildet:
Under den «frivillige» evakueringen nektet mange å flytte, og noen fortsatte også å bo i Finnmark og Nord-Troms til krigens slutt. Bildet viser en kvinne og barnet hennes som har søkt tilflukt i en provisorisk bolig i Gamvik, laget av en båt. Hele fiskeværet Gamvik ble jevnet med jorden under tyskernes tilbaketrekning.

Fotograf: Ole Friele Backer (Arkivreferanse: NTBs krigsarkiv i Riksarkivet (RA/PA-1209/U/Uj/L0214))

Mer som dette:

%d bloggere liker dette: